Døden nær i San Jose

Mange kommenterer hvor morsom de synes bloggen min er, noe som er kjempegøy. Nå er det lenge siden siste innlegg, og grunnen til det er rett og slett at de siste dagene har vært alt annet en morsomme, tvert imot i sant helvete. All mat og drikke jeg har fått i meg siden fredag har kommet rett opp igjen, daglige antall turer på do har ligget på rundt 10, ellers har jeg oppholdt meg i senga.

Formen var heldigvis en smule bedre
på mandag, da det var tid for avreise til San Jose. Tok farvel med vertene mine Ivan og Marie, kjempeflotte folk, og la i vei.

Ankom San Jose og møtte kompisen min Ole, som har bodd her, i Nicaragua og Brasil i totalt 10 år. Her bor han sammen med Charlie, som er er musiker.

 

Etter en liten introduksjonsrunde i byen av Ole, startet hælvete utover kvelden.                               Jeg spydde opp nudlene jeg hadde forsøkt å få i meg over hele gulvet, som Charlie stakkar måtte vaske opp. Alle muskler og ledd i kroppen begynte å verke, jeg hadde feber og var iskald (noe som skal litt til i dette klimaet), skalv intenst i hele kroppen, kaldsvettet og hadde intense magekramper. Med andre ord alle symptomer på Dengue Feber eller Malaria. I og med at øya jeg besøkte på seilturen over til Panama var merket som høyrisikoområdet på kartet, 

var jeg sikker på at det var en av de delene. Jeg hadde ikke brydd meg om å ta Malariatabletter, rett og slett fordi det ikke var noe mygg. 

Ole ble så bekymra at han tvang meg opp av senga klokken ett på natt for å dra på sykehuset. De tok blodprøver og avføringsprøver, før de konkluderte med at nok dette nok bare var en kraftig dehydrering, hverken Dengue eller Malaria fordi feberen ikke var høy nok. Min lå på rundt 38,5, mer en høyt nok for meg, mens man ved de to som regel får over 40. Så de sendte meg hjem og ba meg komme tilbake neste dag.

Så etter en av de mest smertefulle nettene 

i mitt liv dro vi opp igjen på morgenen. 

Der ble jeg gitt 

intravenøst sittende på en stol. 

Da de nesten var ferdig besvimte jeg, falt ned 

på gulvet og lå å vred med med spasmer.

Våknet i denne senga med en bekymret Ole ved sengekanten. Da jeg hadde kommet meg litt gikk turen videre for røntgen av en eller grunn for å ta bilde av brystet, før det bar tilbake til legene som skulle gi endelig diagnose. De konkluderte 

med at jeg hadde hadde et virus som lå latent hos alle mennesker og kunne utløses av hva som helst. 

Dette hadde igjen gjort meg ekstremt 

dehydret som bare hadde forverret situasjonen.

Jeg fikk en haug med piller og pulver som skal blandes i vann, og de fungerte umiddelbart. Spiste to brødskiver med egg og banan, en skål suppe og drakk masse vann uten problemer. I dag våknet jeg akkurat opp etter den beste natts søvnen jeg kan huske å ha hatt på utrolig lenge, og føler meg helt fin. Så nå kan jeg endelig begynne å utforske San Jose sammen med Ole. Han prater flytende spansk, og uten han som tolk på sykehuset vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. 

Dette ble et kjedelig innlegg, for akkurat denne gangen var det ingenting morsomt å skrive om. Men jeg lover å komme tilbake i god gammel klasse neste gang!