Hiv og hoi

Jeg reiste over karibien og ankret opp på mandag, hadde lest et gammelt rykte på en internettside om om et helt fantastisk land på den andre siden av sjøen jeg kunne komme til.

Kapteinen het Mike, han var ikke farlig, men en drivanes god kaptein som seilte oss mot land.

(Margeritas on me til de som tar den musikalske referansen her)

Mike var også knallgod til å lage mat, etter å blant annet ha jobbet syv år som kokk i Frankrike og Nederland. Før det drev han tre restauranter utenfor byen Cali i Colombia. Derfra måtte han og familien til slutt rømme fordi han nektet å betale beskyttelseskatt til FARC geriljaen, noe som førte til at de tok huset hans, solgte det, og jagde hele familien ut av byen. Lignende situasjoner skjer fortsatt over hele landet, så Mike har forståelig nok ikke så mye tro på fredsavtalen som nå er framforhandlet.





Med seg på laget hadde han Edvin, en glad gutt som kunne mindre engelsk en jeg kunne spansk, men vi klarte å kommunisere såpass mye at han en kveld svømte over til nærmeste øy for å kjøpe en flaske rom til meg, noe som jo er obligatorisk å drikke i karibien.









                                                                               



 Båten var ikke av det største slaget så lagringsplassen var                                             minimal. Derfor hadde Mike ordnet egne frukt og grønnsaksnett utendørs                                                                                                                                              

Vi hadde litt lekkasjeproblemer den ene natten, 
men det fikset gutta med litt hektisk øsing








         

Utover Mike, Edvin og meg selv var vi seks passasjerer på turen.    

                    Et nederlandsk ektepar

Han sov for det meste, 

men var veldig hyggelig da han var våken.                    

Kona hans var også veldig hyggelig, og hadde den for meg meget interresante"sykdommen" at hun fikk hodepine om hun ikke drakk nok kaffe gjennom dagen. Hun kunne tilogmed våkne opp midt på natten med hodepine og måtte drikke en kopp eller to før hun kunne sove igjen.

På båten var det bare Nescafe tilgjengelig, og det inneholdt ikke nok koffein til døyve hodepinen. Du kan tro gleden var stor da jeg kunne vippe opp Aeropressen og julekaffen fra Nicaragua jeg har hatt med hele veien. Hun ble frelst umiddelbart og skal kjøpe en med en gang hun kom hjem. Her skulle jeg selvfølgelig hatt et bilde av henne smilende med tommelen opp sammen med Aeropressen, men telefonen min var tom for strøm og batteriet på båten fungerte dårlig, så jeg fikk ikke ladet den opp.

Så var det det det franske kjæresteparet. 

Dette er den feminine delen av dem. Slik så hun ut stort sett hele turen. Hva en person som er konstant sjøsyk, sur, ikke sier et ord og spiser en halv brødskive med Nutella på fem dager i det hele tatt gjør på en sjøreise mellom Colombia og Panama, er litt pussig for meg.

Den maskuline delen (her har jeg dessverre heller ikke bilde) var i motsetning en veldig interessant fyr. Han jobber for et stort fransk selskap som opererer i Afrika som lærer lokalbefolkningen å gro gjær, både til eget bruk, men også til eksport. Han hadde levd lengre perioder i Niger, Tchad, Kongo. Mali, Sudan, Rwanda, men aldri i Sierra Leone. Da jeg fortalte han om prosjektene SLCBO holder på med ble han veldig interessert, og vi skal holde kontakt om et evt. framtidig samarbeid.

Ikke hørt om SLCBO sier du? Sjekk det ut på https://www.facebook.com/slcbo/?fref=ts og gi masse penger :-)

                                                                 

Og til slutt, danskene. Jeg vet jeg tidligere har fått kritikk fordi jeg har klaget over snorkere, boforhold, mat etc. Men fy faan, her klarer jeg rett og slett ikke holde meg. 

Dette er den solbrente ryggen til Ove;

dansk grønnsaksbonde fra Odense. For første gang utenfor Europa og kroneksempelet på turisten fra hælvete. Igjen beklager jeg flere bilder, f,eks fra da han kjøpte tidenes styggeste caps, to maracas som han danset med, hele tiden skulle "hjelpe" Mike og Edvin med å seile men bare var i veien, prøvde å lære dem å si rødgrødmedfløde, svømte med redningsvest osv. Han startet dagen med Gammeldansk, fortsatte med øl og avslutta med vin. Han var ekspert i alt og tok aldri feil, som f.eks da han hevdet at Jarlsberg var en dansk ost, Uppsala var en liten by i Norge, Mark Knopler var født i Canada og nå død.

Og dette er kona hans, til høyre i båten. 

                                             

Jeg tror kaaaanskje hun smiler på dette bildet, men det må isåfall være eneste gangen på hele turen. Hun kunne hverken engelsk eller spansk. Så alt hun sa, de få gangene hun sa noe, var på dansk til Ove om et eller annet hun var misfornøyd over. 

Heldigvis lå den nyinnkjøpte Rambokniven min innelåst i bagasjerommet hele turen, hvis ikke er jeg ikke sikker på om de to hadde overlevd turen over havet. Og jeg slapp heldigvis å blitt kastet i Panamansk fengsel for dobbeltdrap.

Men danske bønder til tross, det var en fantastisk fin tur som varmt kan anbefales. Jeg fikk, i tillegg til masse god mat, drukket og spist kokosnøtter hver eneste dag

Også er det jo ikke stygt i disse traktene heller

Nå er Panama City ankommet, her skal jeg vaske klær og ta første dusj siden torsdag. Og så ta det rolig en stund, men ikke i hundre år...(nytt hint til musikalsk referanse). Og for de som ikke har skjønt den enda kan jeg avsløre den her

https://www.youtube.com/watch?v=XaD2FHLXpWE

Jeg fikk den på hjernen fra første stund og har nynnet på den hele veien. Hadde det ikke vært for danskene hadde det vært det som hadde irritert meg denne gangen