Dasskunst

Min første dag som fri mann her i San Jose begynte med en tur rundt i byen med Ola. Noe av det første jeg opplevde, som gjorde at jeg lurte på om jeg enda ikke hadde blitt helt frisk, var synet av Therese Johaug, som tydeligvis har lagt skiene på hylla og begynt å reklamere for byens elektrokjede! 

Lettere sjokkskadet fortsatte vi gjennom byen og endte opp i mathallen. Ufattelig mye mer skittent og kaotisk en den i Oslo, men med så ufattelig mye mer liv og personlighet. Og verdens beste fiskesuppe! Det blir ikke siste gang jeg spiser den for å si det sånn.

         

På kvelden var det Art City Tour, der alle byens kunstutstillinger var åpne for publikum. Det var en del ymse fårrn si, fra de greiene her, der en mann og en dame i svart lær sto å dro i hverandre med tråder gjennom hele kvelden, før helt til slutt en fra publikum krøp inn i buret til han fyren (da hadde vi gått for leeeeeeeeeeeenge siden)

......til Jademuseet, 5 etager med Inkakunst. Dette er det første bygget i Costa Rica som er bygget nytt spesielt til kunst, ellers har det bare blitt plassert i gamle, slitne bygninger.

Legg spesielt merke til stolene til venstre, hvordan de er designet slik at de brukes både som benk, liggestol og bord. Disse indianerne altså..... 

Torsdag morgen startet med at jeg laget litt kunst selv. 

Legg merke til linjene og hvordan jeg har fullstendig har tettet til doen foran en matte det står BATH på. 

Resten av gjengen sov, så jeg løp ned i butikken (1km) nærmest i pysjen for å kjøpe avløpsrenser, fant den det sto "Ultra Power Gel, Guaranteed to Clean All Pipes" og løp tilbake. Heldigvis var ingen andre våknet enda, så jeg fortet meg å helle hele flaska oppi og ventet de påkrevde 15 minuttene. Ingenting skjedde.....Jeg tok en dobbelsjekk på flasken og så det sto "Do not use in toilets" halvveis skult under en påklistret spansk etikett.....Selv om det f**n meg var bilde av en do på etikken!!

Så da Charlie, romkameraten til Ole (han som måtte tørke opp spyet mitt) våknet var det bare å krype til korset. Han tok det, som alt annet, bare med et smil og sa han kunne ringe gårdens vaktmester så ville han komme å fikse det iløpet av dagen.

Jeg var likevel så skamfull av alt styret jeg har skapt på den lille tiden jeg har vært her, at jeg først gikk og kjøpte nye fine puter og sengetøy til gjestesenga, 

                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                            før jeg vurderte å gå å legge meg ned her å                            vente på neste avgang........

                                                                           

Det som reddet meg var tre følgende meldinger som tikket inn i rekkefølge fra Ole, som var hjemme og kun hadde overhørt at "noen skulle komme å fikse dassen"

...er det du som banker på?

...jeg sitter på dass

....å faan sikkert han som skulle fikse dassen, d hadde jeg glemt! 

VEEEEEELDIG morsomt, det synes ihvertfall jeg. Men kanskje du måtte være der. Så hører det med til historien at leiligheten har to toalett, Ole satt på det som fungerte. Men det visste ikke han.

Så livet er godt på vei tilbake til det normale. God helt alle sammen!

Døden nær i San Jose

Mange kommenterer hvor morsom de synes bloggen min er, noe som er kjempegøy. Nå er det lenge siden siste innlegg, og grunnen til det er rett og slett at de siste dagene har vært alt annet en morsomme, tvert imot i sant helvete. All mat og drikke jeg har fått i meg siden fredag har kommet rett opp igjen, daglige antall turer på do har ligget på rundt 10, ellers har jeg oppholdt meg i senga.

Formen var heldigvis en smule bedre
på mandag, da det var tid for avreise til San Jose. Tok farvel med vertene mine Ivan og Marie, kjempeflotte folk, og la i vei.

Ankom San Jose og møtte kompisen min Ole, som har bodd her, i Nicaragua og Brasil i totalt 10 år. Her bor han sammen med Charlie, som er er musiker.

 

Etter en liten introduksjonsrunde i byen av Ole, startet hælvete utover kvelden.                               Jeg spydde opp nudlene jeg hadde forsøkt å få i meg over hele gulvet, som Charlie stakkar måtte vaske opp. Alle muskler og ledd i kroppen begynte å verke, jeg hadde feber og var iskald (noe som skal litt til i dette klimaet), skalv intenst i hele kroppen, kaldsvettet og hadde intense magekramper. Med andre ord alle symptomer på Dengue Feber eller Malaria. I og med at øya jeg besøkte på seilturen over til Panama var merket som høyrisikoområdet på kartet, 

var jeg sikker på at det var en av de delene. Jeg hadde ikke brydd meg om å ta Malariatabletter, rett og slett fordi det ikke var noe mygg. 

Ole ble så bekymra at han tvang meg opp av senga klokken ett på natt for å dra på sykehuset. De tok blodprøver og avføringsprøver, før de konkluderte med at nok dette nok bare var en kraftig dehydrering, hverken Dengue eller Malaria fordi feberen ikke var høy nok. Min lå på rundt 38,5, mer en høyt nok for meg, mens man ved de to som regel får over 40. Så de sendte meg hjem og ba meg komme tilbake neste dag.

Så etter en av de mest smertefulle nettene 

i mitt liv dro vi opp igjen på morgenen. 

Der ble jeg gitt 

intravenøst sittende på en stol. 

Da de nesten var ferdig besvimte jeg, falt ned 

på gulvet og lå å vred med med spasmer.

Våknet i denne senga med en bekymret Ole ved sengekanten. Da jeg hadde kommet meg litt gikk turen videre for røntgen av en eller grunn for å ta bilde av brystet, før det bar tilbake til legene som skulle gi endelig diagnose. De konkluderte 

med at jeg hadde hadde et virus som lå latent hos alle mennesker og kunne utløses av hva som helst. 

Dette hadde igjen gjort meg ekstremt 

dehydret som bare hadde forverret situasjonen.

Jeg fikk en haug med piller og pulver som skal blandes i vann, og de fungerte umiddelbart. Spiste to brødskiver med egg og banan, en skål suppe og drakk masse vann uten problemer. I dag våknet jeg akkurat opp etter den beste natts søvnen jeg kan huske å ha hatt på utrolig lenge, og føler meg helt fin. Så nå kan jeg endelig begynne å utforske San Jose sammen med Ole. Han prater flytende spansk, og uten han som tolk på sykehuset vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. 

Dette ble et kjedelig innlegg, for akkurat denne gangen var det ingenting morsomt å skrive om. Men jeg lover å komme tilbake i god gammel klasse neste gang!

Loffen Fredriksen

Å høre om andres drømmer er, synes ihvertfall jeg, utrolig irriterende og uinteressant. Men jeg har begynt å innse at jeg kanskje irriterer meg mer en andre, så derfor drister jeg meg til å dele drømmen jeg akkurat våknet høylytt leende av. De som vil kan bare hoppe over.

Jeg var dommer i Idol, og panelet var plassert på et bord i bunnen av en gresskledd dal. Neste deltaker fikk vi vite het Loffen Fredriksen, og han kom plutselig, med flere assistenter, utkledd i hjemmelagde orange revekostymer, dansende nedover fjellsiden til en eller annen syk disko låt.

 

"men in homemade orange fox costumes dancing down the hill" gir ikke så mange treff på Youtube for å illustrere drømmen, så dere for derfor nøye dere med denne karen, som er det nærmeste jeg kom som ligner på kostymet Loffen hadde på seg.

Hvilken endelig poengsum han fikk kan jeg ikke dessverre ikke huske, men med det faktum at han fikk meg til å våkne av min egen latter klokken 05 på morgenen kan jeg vel med trygghet si at

GRATULERER LOFFEN, DU SKAL VIDERE TIL OSLO!!!!!!!

                                                     Ellers er life in Panama City good, det bekrefter den uavhengige pressen. 

 

                                                                                                                                                             

Her har jeg foreløpig ikke gjort stort annet en å slappe av på et veldig fint hostel, vært litt dårlig i magen og brukt overraskende lang tid på å bli kvitt sjøbeina fra turen over havet. 

                                   

Her sitter de fleste på nett det meste av døgnet.

                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                    Han til venstre ser alltid på en kurve som går masse opp og ned så regner med han driver med aksjehandel. Han til høyre har alltid på seg head-sett så antar han jobber med musikk. 

Har ikke pratet stort med noen av dem, bortsett fra head-sett gutten som kommenterte at nudel suppen min luktet amazing her om dagen, og da er han automatisk min venn. 

                                                                                                                                                                                                                    Oppskriften kan jeg selvfølgelig ikke avsløre, men kan røpe såpass at den inneholder en god del av denne posen. Og ok, jeg kan tilføre bloggens andre selfie for å bevise hvor glad jeg er når jeg lager den til frokost                                              

Ellers liker jeg at de har de trommer med mine initialer (maracasene er heldigvis ikke brukt av hverken irriterende dansker eller andre)

                                          

Panama City ellers kan vel bare beskrives som et "mini Miami". En haug med masse kule skyskrapere samlet rundt havet. Pen, ren og velfungerende på alle måter. Vel verdt et besøk, men veldig spennende er den ikke, om du ikke er en kanalfreak vel og merke.

                            

Hiv og hoi

Jeg reiste over karibien og ankret opp på mandag, hadde lest et gammelt rykte på en internettside om om et helt fantastisk land på den andre siden av sjøen jeg kunne komme til.

Kapteinen het Mike, han var ikke farlig, men en drivanes god kaptein som seilte oss mot land.

(Margeritas on me til de som tar den musikalske referansen her)

Mike var også knallgod til å lage mat, etter å blant annet ha jobbet syv år som kokk i Frankrike og Nederland. Før det drev han tre restauranter utenfor byen Cali i Colombia. Derfra måtte han og familien til slutt rømme fordi han nektet å betale beskyttelseskatt til FARC geriljaen, noe som førte til at de tok huset hans, solgte det, og jagde hele familien ut av byen. Lignende situasjoner skjer fortsatt over hele landet, så Mike har forståelig nok ikke så mye tro på fredsavtalen som nå er framforhandlet.





Med seg på laget hadde han Edvin, en glad gutt som kunne mindre engelsk en jeg kunne spansk, men vi klarte å kommunisere såpass mye at han en kveld svømte over til nærmeste øy for å kjøpe en flaske rom til meg, noe som jo er obligatorisk å drikke i karibien.









                                                                               



 Båten var ikke av det største slaget så lagringsplassen var                                             minimal. Derfor hadde Mike ordnet egne frukt og grønnsaksnett utendørs                                                                                                                                              

Vi hadde litt lekkasjeproblemer den ene natten, 
men det fikset gutta med litt hektisk øsing








         

Utover Mike, Edvin og meg selv var vi seks passasjerer på turen.    

                    Et nederlandsk ektepar

Han sov for det meste, 

men var veldig hyggelig da han var våken.                    

Kona hans var også veldig hyggelig, og hadde den for meg meget interresante"sykdommen" at hun fikk hodepine om hun ikke drakk nok kaffe gjennom dagen. Hun kunne tilogmed våkne opp midt på natten med hodepine og måtte drikke en kopp eller to før hun kunne sove igjen.

På båten var det bare Nescafe tilgjengelig, og det inneholdt ikke nok koffein til døyve hodepinen. Du kan tro gleden var stor da jeg kunne vippe opp Aeropressen og julekaffen fra Nicaragua jeg har hatt med hele veien. Hun ble frelst umiddelbart og skal kjøpe en med en gang hun kom hjem. Her skulle jeg selvfølgelig hatt et bilde av henne smilende med tommelen opp sammen med Aeropressen, men telefonen min var tom for strøm og batteriet på båten fungerte dårlig, så jeg fikk ikke ladet den opp.

Så var det det det franske kjæresteparet. 

Dette er den feminine delen av dem. Slik så hun ut stort sett hele turen. Hva en person som er konstant sjøsyk, sur, ikke sier et ord og spiser en halv brødskive med Nutella på fem dager i det hele tatt gjør på en sjøreise mellom Colombia og Panama, er litt pussig for meg.

Den maskuline delen (her har jeg dessverre heller ikke bilde) var i motsetning en veldig interessant fyr. Han jobber for et stort fransk selskap som opererer i Afrika som lærer lokalbefolkningen å gro gjær, både til eget bruk, men også til eksport. Han hadde levd lengre perioder i Niger, Tchad, Kongo. Mali, Sudan, Rwanda, men aldri i Sierra Leone. Da jeg fortalte han om prosjektene SLCBO holder på med ble han veldig interessert, og vi skal holde kontakt om et evt. framtidig samarbeid.

Ikke hørt om SLCBO sier du? Sjekk det ut på https://www.facebook.com/slcbo/?fref=ts og gi masse penger :-)

                                                                 

Og til slutt, danskene. Jeg vet jeg tidligere har fått kritikk fordi jeg har klaget over snorkere, boforhold, mat etc. Men fy faan, her klarer jeg rett og slett ikke holde meg. 

Dette er den solbrente ryggen til Ove;

dansk grønnsaksbonde fra Odense. For første gang utenfor Europa og kroneksempelet på turisten fra hælvete. Igjen beklager jeg flere bilder, f,eks fra da han kjøpte tidenes styggeste caps, to maracas som han danset med, hele tiden skulle "hjelpe" Mike og Edvin med å seile men bare var i veien, prøvde å lære dem å si rødgrødmedfløde, svømte med redningsvest osv. Han startet dagen med Gammeldansk, fortsatte med øl og avslutta med vin. Han var ekspert i alt og tok aldri feil, som f.eks da han hevdet at Jarlsberg var en dansk ost, Uppsala var en liten by i Norge, Mark Knopler var født i Canada og nå død.

Og dette er kona hans, til høyre i båten. 

                                             

Jeg tror kaaaanskje hun smiler på dette bildet, men det må isåfall være eneste gangen på hele turen. Hun kunne hverken engelsk eller spansk. Så alt hun sa, de få gangene hun sa noe, var på dansk til Ove om et eller annet hun var misfornøyd over. 

Heldigvis lå den nyinnkjøpte Rambokniven min innelåst i bagasjerommet hele turen, hvis ikke er jeg ikke sikker på om de to hadde overlevd turen over havet. Og jeg slapp heldigvis å blitt kastet i Panamansk fengsel for dobbeltdrap.

Men danske bønder til tross, det var en fantastisk fin tur som varmt kan anbefales. Jeg fikk, i tillegg til masse god mat, drukket og spist kokosnøtter hver eneste dag

Også er det jo ikke stygt i disse traktene heller

Nå er Panama City ankommet, her skal jeg vaske klær og ta første dusj siden torsdag. Og så ta det rolig en stund, men ikke i hundre år...(nytt hint til musikalsk referanse). Og for de som ikke har skjønt den enda kan jeg avsløre den her

https://www.youtube.com/watch?v=XaD2FHLXpWE

Jeg fikk den på hjernen fra første stund og har nynnet på den hele veien. Hadde det ikke vært for danskene hadde det vært det som hadde irritert meg denne gangen

Pesos mot dollars....

Bogota og Medellin er noen av de mest spennende byene jeg vært i, og Cartagena synes jeg kombinerer de to. Bare i mindre skala, plassert ved sjøen og enda varmere.  Ser du den ene veien ser du havet

ser du den andre veien ser du trange gater med bygninger i alle farger.

Mye interessant kunst også. Menn som sloss, mann og hund som tisser på lyktestolpe, hund som biter gutt i rompa for eksempel.....

           

Også første gang jeg har sett kombinasjonen brille og fiskeutsalg

 

og en hummer risotto servert på denne måten. Men dæven så god den var.

Ellers har jeg fått kritikk fordi jeg klager på boforholdene. Her i Cartagena har jeg absolutt ingenting å klage på. De pusser til og med opp stedet hver eneste dag så man får maling på fingra overalt man tar. BORTSETT fra han tyske fyren med gitaren. Han kan ikke spille, men har bestemt seg for å prøve å lære det, til alle døgnets tider.

 

  

Også er det to hunder. En er søt, en er sur....

Men til tross for alt byen har å by på, noen ganger må man være impulsiv, og det har jeg vært i dag. Så da jeg gikk inn på det nærmeste kontoret som tilbyr seilbåter til Panama, og de da de hadde en båt som gikk i kveld klinte jeg til, betalte 2 millioner pesos, og vekslet inn resten til dollar. Så i kveld hopper jeg på båten og blir på sjøen noen dager. Ses i Panama!